Ola Pedersen

Vår kjære Ola var en fantastisk gutt som veldig mange er glad i. Han var en gutt som spredde mye glede, kjærlighet og latter rundt seg. Han var en veldig støttende og omsorgsfull person, som satte alle andre foran seg selv. Ola sparte ikke når det kom til å dele bort, han var så gavmild. All den positiviteten han spredde rundt seg. Ola, var Ola, en helt spesiell gutt. Ola var også en gæren og rastløs gutt som skulle prøve ut det meste. Bakhjulskjøringa hans med moped var helt rå. Lange strekninger kun på bakhjulet. Vi hørte da Ola kom, for da var det en moped som gasset og bremset i et sett. Selv med brukket bein, skulle han opp på bakhjulet, og det klarte han selvfølgelig. Hele tiden var det bakhjulet, til og med på vinteren kom han rundt svingen og hjem på bakhjulet. Det Ola er mest kjent som i Brumunddal er nok bakhjulskjøringa med moped og råninga rundt i Brumunddal med de mange Volvoene eller Audiene han hadde i løpet av tiden. Det var motoriserte kjøretøy Ola brant for. Det startet tidlig, før han i det hele tatt hadde startet på skolen med gressklippere, traktorer og lastebiler oppe hos bestefar og bestemor. Der hadde han veldig mange timer med kjøring og skruing. Skulle alltid hjelpe bestefar. Skole var ikke helt Ola sin greie. Det var mye vanskligheter i forbindelse med skole. Han prøvde så godt han kunne. Møtte opp og var til stede. Det oraktiske er mer for han. Han fikk læringplass hos Dagestad, noe som var veldig bra for han. Ola var veldig flink til å skru og fikse ting. Han hjalp veldig mange med akkurat dette. Ting som folk hadde gitt opp, ble fort fikset av Ola. Det var som han bare kunne ta i noe, så ble det fikset. Ola og Kenneth skrudde og herjet med mopedene lenge før de fikk førekort, dette var noe han gledet seg veldig til. Alle de mopedmotorene og bilmotorene Ola skrudde fra hverandre, byttet, endret og fikset. Dette er noe veldig få av oss skjønner segpå, men Ola klarte det. Det var det her han likte, å få ting fikset og ferdig. Han var ikke så nøye på hvordan det så ut, funka det og var det tøft var han fornøyd. Ola var heller ikke så nøye på hvordan han så ut, bare han ikke hadde på seg klysete klær som han sa. Det var ikke helt han. Ola var heller den som kunne gå med oljete arbeidsklær, vernesko, oljete hender og ansikt, uten å bry seg. Og selvfølgelig caps. Etter han fikk førerkort gikk det i olabukse, hettegenser og caps etter han hadde fått av seg arbeidsbuksa og dusjet vekk oljen etter jobb. Men måtte han brått fikse noe og han olje på hendene ble jo det klint utover klærne, men det er jo Ola. Ola var også en aktiv speedwaykjører. Det startet med en 50cc speedwaysykkel laget av onkel Wiggo. Også vokste han seg opp til 75cc og til slutt 500cc. Ola og pappa reise rundt i hele skandinavia å kjørte inn mange mange poeng. Men Ola brydde seg ikke så mye om poeng, hvilker løp det var eller om det var trening. Selvom han kjørte med det Norske flagget på brystet under VM i speedway var det fjernt for han. Bare Ola fikk kjøre var han storfornøyd. Ola ville ikke ha noe ordentlig og orginalt. Han ville gjøre bilene til sitt eget, og det gjorde han og. Turbo og dumpventil var tingen. Ønsket hans var å bygge om Audien sin med bakhjulstrekk og sperre, men dette fikk han ikke lov til... Det var jo selvfølgelig Volvo som var tingen, det var Volvo han ville ha. Pappa og Ola skulle dra å hente en Volvo 245 med turbomotor som ikke så ut, men da sa Ola " Du far, uansett hvordan den Volvoen ser ut, så skal je ha med meg den hemmat." Volvo var det siste Ola ønsket seg. Han var og så på en Volvo 240 noen timer før ulykken. Den ville han ha. Han ringte å var så glad for den Volvoen. I Ola sine øyne var den Volvoen helt strøken. Selvom den ikke starta. Han skulle ha den, gjøre den til sin egen. Ola gjorde som han ville. Hadde det så morsomt og bra. Han var sjeldent alene. Var alltid noen venner ved hans side. Han likte seg best sammen med noen. Da ola kom hjem var det stort sett med en eller fler venner. Tok de med seg og satt å snakket med familien. Ola og en del venner hadde et rom inne i uthuset som ble kalt "TWRBULA". Fullt av wunderbaum, lys, noen mopeddeler, klistremerker, bord og soffaer. De gjorde det til sitt. Ola og Alexander hadde to egene stoler hvor det sto navnet deres på. I TWRBULA tok Ola med seg en haug med venner støtt og stadig. Han hadde også mange netter hvor han sov inni der med venner. Alle var velkomne. Så har vi alle de eksprimentene og sprellene han gjorde da. De hjemmelagde småbombene, hylerne han tuklet med så de smalt, tegningen og lakkeringen av vegger. Sladdninga og spinninga på gressplenen og klistremerkene som ble klistret over alt. Da Ola tok fart fra innkjørselen og hoppet ut skråningen med scooter, han lå å gliste nedi der og Alexander sto oppe og gliste seg like skakk i hjel. Det var mye latter, Ola skulle alltid være klovnen. Ola var en harding. Han var en følelsesgutt, men når det gjalt fysisk tålte han mye. Han kjørte speedwaystevne på Lunner og brakk fingeren, men kjørte fortsatt ferdig. Da han brakk foten, tok han av seg gipsen på natta og da han var ute fordi den "klødde sånn". Vi ser han bare hopper ned fra verandataket ned på bakken, uten smerte. Han var også en veldig sterk person psyikisk. Det var på shell, esso og i parkeringshuset vi kunne finne Ola den siste tiden eller i Audien med New Era capsen og røyken i munn. Han strålte. Han hadde så mange gode venner der. Han var ute på så mye gøy og spennende. Ola ble likt av så mange. Ola var med de som ikke hadde så mange venner og han hadde venner fra så mange forskjellige gjenger. Ola passet inn over alt. -Ida Elise