Alexander Bjørklund Austnes

Alexander ble født i Ålesund i 1975, og til han var fire år bodde han på Haramsøya og i Volda sammen med mor og far og storesøster Julie. Etter de første årene på Vestlandet, bodde familien en kort periode på Raufoss, før det ble flytting til Notodden - og mer skolegang for alle i familien. Der begynte Alexander på skolen, gikk 1. og 2. klasse der – før familien flyttet tilbake til Raufoss. Familien bodde på Raufoss til Alexander hadde fullført videregående. Etter videregående og militærtjeneste begynte han på arkeologistudiet i Oslo.   De første oppvekstårene hans påvirket nok yrkesvalget hans seinere i livet. På Larsgarden på Haramsøya gikk han i «hæla» på bestefar – Besten – og storesøster, og noe av det første han lærte å si, var "ka ditta e"? og «ei me’». Flere arkeologiske funn er gjort på gården, og Alexander ble tidlig interessert i dette – så interessert at han ønsket å bli arkeolog. Han studerte arkeologi og folkloristikk, men valgte etnologi som hovedfag.  Han var alltid undrende og nysgjerrig – med stor utforskertrang. Da det skulle leses høyt hjemme, kom han gjerne med boken «Verdens uløste gåter» - det var for ham de beste eventyr. Dere foreldre har fortalt at han tidlig var målbevisst og viste viljestyrke: som da han som treåring fikk ski. Da det – som så ofte langs kysten - ikke var verken snø eller skiføre - ville han allikevel ha på seg skiene, og gikk fram og tilbake - omatt og omatt - og tørrtrente på - fillerya i gangen. Gjennom barne- og ungdomsår ble det etter hvert brukt mye tid og energi på både fotball og ski.   Under studietida i Oslo møtte han Jessica, som flyttet fra Öregrund i Norra Roslagen, for å jobbe som sykepleier i Oslo, - og så skjedde mye på kort tid: I 1998 ble Vilde født, og da Vilde var ett og et halvt år flyttet familien hit til Hamar, der Alexander fortsatte med hovedfagsoppgaven sin. Oppgaven handlet om byutvikling her i Hamar, med spesielt fokus på Røhnegården. Så kom Vildes lillebror Emil til verden i 2001 – og da Alexander var 26 år, var han tobarnsfar og hadde et fullført hovedfag. I denne perioden ble Jessica alvorlig syk, og Vilde og Emil bodde mye hos farmor og farfar her på Hamar.   «Vi har vært et team», sa du, Jessica. "Stått sammen gjennom godt og vondt. Utfylt hverandre, forstått hverandre".   Alexander var en rolig type, kunnskapsrik, allsidig, både teoretisk og praktisk. Flink med hendene. Det han kanskje var minst flink til, var å be om hjelp. Han ville helst klare det meste selv. Og alt han gjorde, det gjorde han ordentlig. Alle vil kjenne seg igjen i dette at han var nøye med alt han gjorde, og at han likte orden og system. Som liten lærte han seg tidlig å rydde og holde orden i så vel leker som i klesskapet sitt. .... Og som voksen tok han dette videre - med klar beskjed om at nyvasket tøy kunne legges på senga, - i klesskapet sitt ville han ordne sjøl! Etter 5 år på Hamar flyttet familien til Røros, der Alexander jobbet på Bergverksmuseet. Deretter ble han ansatt ved Kulturminnefondets kontor på Røros, som rådgiver for bygg og bygninger. Dette innebar en god del reising rundt om i Norge, til mange av landets fylker, både i nord og sør.   Sommeren 2010 kom dere flyttende til Brøttum, da Alexander hadde fått jobb i Kulturarv-avdelingen i Oppland fylkeskommune. Han var både glad i og stolt av den jobben. Likte seg svært godt, både med oppgaver og kollegaer, – selv om han var noe "kritisk" til utviklingen med stadig mer papirarbeid. Familien gled godt inn i miljøet og knyttet nye kontakter og tilhørighet på Brøttum.   Gjennom hele livet var han alltid glad i å være på Haramsøya. Da han selv fikk sin egen familie, tok han dere med til øya for å fiske, bade og utforske livet i fjæra. Han ville videreføre egen kunnskap og opplevelser.  Være med Besta og familien. Spille fotball "på vollen ovenfor granhekken". Når ferden ikke gikk vestover, - kunne den gå mot øst, - og besøk hos Jessicas familie i den svenske skjærgården, eller til varmere strøk, med blant annet undring og snorkling under havets overflate. Som barn og ungdom var han også glad i å være sammen med besteforeldrene på morssiden på Sørumsand og på småbruket på Finnskogen.   Dere har fortalt at Alexander var snill. Både som pappa og ellers. «Min beste kamerat», sa far Lars. Alexander har alltid vært en leken fyr, og samtidig en raus og omsorgsfull person, med en iboende lun humor, noe han hadde med seg helt til det siste. Til og med hjemmesykepleierne fikk oppleve det – humoristiske småkommentarer og replikker - gjennom de siste ti ukene av hans liv, som han tilbragte hjemme hos mor og far her på Hamar. Selv om han var veldig syk satt latteren fortsatt løst, og smilet var ofte i munnvikene.   Fra Alexander ble alvorlig syk første gang i november 2006 beholdt han alltid roen og realismen rundt sin egen situasjon. Både han og hans nærmeste har tatt del i denne "reisen". Med stor åpenhet for å ta del i hverandres liv og hverdag, har denne siste tiden både vært en sorgprosess - som har vært tung, men samtidig fin og rik. Både Alexander og dere alle har bidratt til å fylle dager og netter med liv, verdighet og omsorg. «Han fortjente å få ha den roen og tryggheten rundt seg», sa dere.   Julen 2015 ble annerledes og spesiell – og samtidig ble den slik som vi tradisjonelt har pleid å feire julehøytiden: med familien samlet, Besta på besøk, 4 generasjoner. Etter Alexander sine ønsker ble alle tradisjoner tatt godt vare på. Julefeiringa ble så god som den kunne bli, fylt av mange, gode øyeblikk og gode minner.   Fredag kveld for to uker siden, den 29.januar, sovnet Alexander fredfylt inn, tre uker etter at han fylte 41 år. Vi hadde unt ham – og dere – mange flere år sammen. Vi lyser fred over Aleksanders minne.   Forrettende prest: Siri Sunde <br />Jessica, Vilde og Emil<br />Anne-Randi og Lars   BROR.<br />Lillebror. Kjæreste lillebror. Med de grønne øynene og de kvikke replikkene. Jeg har alltid vært stolt av deg. Jeg har alltid vært glad i deg. Da vi var små kunne du sette tennene i meg da du ikke fikk det som du ville. Jeg kunne lugge deg da JEG ikke fikk det som jeg ville. Vi kunne rope og skrike, bite og lugge. Og vi kunne le. Vi kunne virkelig le. Og vi kunne finne opp rare røverhistorier, sykle om kapp, bygge hytter i skogen, lage demninger i elva, bade i det iskalde vannet på Haramsøya, dra opp merkelige fisker og snakke om ting til langt ut i de små nattetimene den gangen vi var ungdommer. Du klatret alltid høyest i trærne. Jeg var alltid litt mer engstelig.   Som voksne kunne vi fortsatt le av de samme, rare tingene. Vi trengte ikke alltid å si så mye. Vi kunne ta en kaffekopp og nikke litt til hverandre med et smil i munnviken og vi visste at vi tenkte på det samme.   Det jeg tenker nå er at du har virkelig vært en kriger. Og du kjempet hardt. Ikke bare du, men også Jessica, Vilde og Emil . Dere har måttet tåle mye, men dere sto alltid rake i stormen. Jeg beundrer dere for det. Men så til slutt, kjære bror, kom stormen likevel og tok deg med seg.   Jeg er stolt av deg, Alexander. Jeg er stolt av foreldrene våre som alltid har gitt oss kjærlighet og mot til å tro på oss selv. Jeg er heldig som har hatt deg som bror. Jeg skulle bare så inderlig ønske at du fremdeles var her. Det er et ønske jeg ikke er alene om. Du var en fin fyr, Alexander. Du vil alltid være i hjertet mitt. Julie